Kan hørselshemmede fratas omsorgen for egne barn fordi en eller begge av foreldrene er hørselshemmet? Eller kan det at en av foreldrene er døv tillegges vekt når domstolen skal avgjøre hvem barnet skal bo hos?

Barnevernet kan ikke ta fra foreldre omsorgen for sitt barn på grunn av døvheten. Dette er slått fast i flere dommer, bl.a. i Gulating lagmannsrett (LG-1996-00585) som uttaler: «Det er viktig å understreke at døvhet i seg selv ikke diskvalifiserer i forhold til omsorgsevne for barn.»  Det samme antas å gjelde samlivsbrudd hvis domstolen skal avgjøre hvem barnet skal bo hos. Domstolen skal ikke diskvalifisere den av forelderen som er døv fordi han eller hun er døv.

De fleste coda-barn lærer seg tegnspråk slik at kommunikasjonen mellom foreldre og barn fungerer godt. Foreldrene kan dermed ta del i barnets liv på lik linje med hørende. Når det gjelder foreldrenes kontakt med skole, barnehage osv. så kan den døve dessuten bruke tolk eller kommunisere skriftlig hvis det er nødvendig.

Det finnes dessverre eksempler på at dårlig kommunikasjon med hjelpeapparatet eller rettssystemet har ført til at saker har vokst seg større enn den behøvde å være. Når slikt skjer så er det gjerne manglende kunnskap om døve og døves situasjon som gjør situasjonen ekstra vanskelig. Hvis det offentlige ikke tar kunnskap om døve og døves kultur på alvor så kan misforståelser noen ganger bli et problem i seg selv. Det er jo aldri den hørselshemmede sin skyld eller feil at han ikke hører hva som sies. I en samtale har begge parter et ansvar for at det blir en god dialog. Dette går begge veier. Det offentlige har dessuten et særlig ansvar for å sikre forsvarlig saksbehandling, herunder at kommunikasjonshindringer ikke fører til unødige problemer. Likevel vet vi at misforståelser og manglende kunnskap kan får store konsekvenser i slike saker og derfor er det ekstra viktig at døve gjør det de kan for å forsikre seg om at de blir oppfattet på riktig måte.